Overskrift

Psyke og Soma - En monoistisk enhet?

Noen refleksjoner, og en terapeutisk tilnærming.

Som praktiserende vegetoterapeut skal jeg i det følgende gi en kort oversikt over hva vegetoterapi faktisk er; en terapeutisk metode som særlig retter seg mot  å forstå og å gripe fatt i kroppens budskap. Vegetoterapeuter tar sitt utgangspungt i at kroppen husker vår historie. Ved å lytte til og ha øye for hva kroppen forteller kan vi nå opplevelser som er blitt borte for oss, som vi måtte fortrenge, eller som hendte oss før vi hadde et språk å sette hendelsen inn i. Ut fra en forståelse av at utvikling av kropp og sjel er en enhet, så blir en naturlig følge at kroppen vil utvikle og forme seg avhengig av hvordan den er genetisk disponert, og hvordan livets ulike tildragelser møter kroppen, og blir møtt av kroppen. Dette betyr at vi gjennom å observere kroppen også kan se mye av personens utviklingshistorie. Hvis vi erkjenner at vår historie former våre kropper, så taler også kroppen til oss om hvem vi er, hva som er vanskelig for oss og hvilke ressurser vi har. Alle mennesker og dyr tolker kroppens signaler, bevisst eller ubevisst  Denne ubevisste viten kan systematiseres og gjøres mer bevisst. Vegetoterapeuten har som utgangspunkt å lære seg å forstå kroppens fortellinger på en slik måte at man kan komme i dialog med, og gi veiledning til personen det gjelder, slik at han/hun bedre kan forstå hvorfor man føler og handler som man gjør i bestemte situasjoner, og hvordan vi kan gjøre noe med det. Hvorfor det er slik at noen mennesker og situasjoner gjør en engstelig, og hvorfor en utvikler smerte og forkrampninger i muskulaturen og andre kropps-lige plager og lidelser.

Vegetoterapien ble først utformet av Wilhelm Reich, en lege som opprinnelig var en del av gruppen rundt Freud, men som gikk sine egne veier. Han var bl.a. opptatt av det vi til vanlig kaller det autonome nervesystem, og dets betydning for hvordan vi oppfatter og reagerer på belastninger, både psykisk og fysisk. Det er det autonome nervesystemet, immunsystemet og hormonaksene tilsammen  som danner det vegetative systemet, derav navnet vegetoterapi. Reich så ikke nevrosen som noe som eksisterte uavhengig av det ellers sunne i mennesket, men betraktet den som et uttrykk for menneskets totale måte å leve, tenke, føle og handle i forhold til seg selv og omverden. For bedre å kunne anskuliggjøre at personen hadde utviklet en nevrotisk væremåte, innførte Reich begrepet karakteren. Karakteren kan beskrives som et individs væremåte, et uttrykk for hele dets fortid. Den består av en kronisk endring av jeget, en endring man kan beskrive som manglende fleksiblitet, en utvikling i retning av mer personlihetsmessig tilstivning, noe som blir hemmende for personens utfoldning og utvikling. Reich kalte dette et karakterpanser. I den terapeutiske prosess la Reich merke til at bearbeiding av pasientens forsvar tillot fortrengt sinne og angst å slippe løs. Han stilte seg spørsmål om hvordan disse følelsene kunne holdes tilbake, hva den fysiske fortrengningsmekanismen kunne være. Reich kom fram til at det var tale om en total pansring av pasientene. Dvs. at karakterpanseret hadde et tilsvarende muskelpanser, og at det hersket en funksjonell sammenheng mellom kropp og sjel. Gradvis vokste det han selv kalte for vegetoterapi fram, og som han formulerte som: «En karakteranalyse på de biofysiske funksjoner.» Karakteranalyse og vegetoterapi levde side om side, og ga opphavet til betegnelsen karakteranalytisk vegetoterapi. Reich arbeidet videre med disse problemstillingene helt fram til sin død i 1957.

Her i Norge har vi hatt en lang terapeutisk tradisjon tuftet på arbeidene til Reich og særlig to av hans etterfølgere, Nic Waal og Ola Raknes. Andre som var inspirert og påvirket av hans arbeid var bl.a. Harald Schelderup, Trygve Braatøy og Odd Waage Havrevold. Nic Waal etablerte Nic Waals Institutt, som i dag er et behandligssenter for barn, forskningssenter og utdanningssenter for psykologer, leger, pedagoger og sosionomer. Det har etter hvert utviklet seg en rekke terapeutiske retninger som har sitt opphav i Reich og vegetoterapien, men som har utviklet særegne teknikker for å nå det vegetative systemet. Felles for vegetoterapien er at den er vel anerkjent som en terapeutisk metode i Norge, Europa og i verden forøvrig, med et rikt tilfang av både fag- og skjønnlitteratur. Innen den offentlige godkjente spesialiteten i klinisk psykologi med fordyp-ningsområdet intensiv psykoterapi, finner man karakteranalytisk vegetoterapi som ett av områdene. Det er selvsagt og innlysende at også denne terapeutiske tilnærmingen arbeider etter de lover og regler som gjelder i følge den norske psykologloven, norsk straffelovgivning og psykologisk fagetikk.

Jeg har arbeidet med pasienter etter vegetoterapeutiske prinsipper fra 1984, i samarbeid med prof. dr. med. Victor Lindèn. Lindèn traff Reich, gikk i lære-analyse hos Raknes, samarbeidet med Nic Waal, og arbeidet med vegetoterapi på voksne fra 1952 fram mot hans død i 1993. Den tilnærmingen som Lindèn arbeidet fram, og som vi sammen videreførte, hevder at ethvert sjelelig fenomen har sitt kroppslige korrelat. Slik sett skapes organismen - ikke bare følesesmes-sig og tankemessig - men også kroppslig av sine omgivelser, samtidig som den selv er skaper av seg selv og av visse sider av sitt miljø.

Jeg har valgt å kalle denne tilnærmingen: Selvreguleringsbasert og opplevelses-orientert vegetoterapi. Med vegetoterapi mener jeg følgende: Det er å arbeide direkte med det vegetative system med den målsetningen å gjenopprette norma-le vegetative prosesser i organismen.

For å forstå selve grunnlaget for hvordan pasienten møter til trapitimen, kan vi ta utgangspunkt i studier av spedbarnet, når det ligger på rygg. Da har det benene trukket opp, knærene hvilende mot magen og bekkenet i fri bevegelse. Ved innånding ekspanderer brystet både utover og oppover i sin lengderettning, skuldrene presses opp og bekkenet faller ned. Ved utånding detter brystet sam-men og kroppen trekker seg sammen i lengderetningen, skuldrene faller ned, magemusklene ligger i hvilestilling mens bekkenet heves. Hos spedbarnet ser vi bekkenrefleksen i fri utfoldelse. Man kan til en viss grad hevde at dette er den menneskelige grunnstilling "før det vonde kom inn i verden". Dette danner basis for kroppens plassering i den terapeutiske situasjon, og denne er standar-disert, og til en viss grad ritualisert. Jeg mener at denne standardiserte situasjo-nen maksimerer pasientens mulighet for indre utforsking og minimiserer ytre forstyrrelser/forandringer. Gjennom det som kan kalles et rituale, blir det ned-felt en trygghet og visshet i pasienten om hvordan den terapeutiske ramme til enhver tid vil være, samt at pasienten ikke behøver å undres på hvilke trekk eller hendelser som måtte bringes inn i terapiens rammer. Dette styrker pasien-tens beredskap til å vende oppmerksomheten mot sitt indre liv og sine kropps-lige reaksjoner, samtidig som situasjonen gir terapeuten rikelig anledning til å studere pasientens forandrede kroppslige reaksjoner, følelsesmessige endringer og tankemessige bearbeidinger. En grunnleggende forutsetning i denne terapeu-tiske tilnærmingen, er vissheten om at organismen besitter en selvregulerings-mekanisme som gjennomsyrer den på alle nivå. Den er organismens biologiske liv. Det er fremveksten av den selvregulerende evnen som forteller oss at tera-pien går inn i rett spor. Dette innebærer bl.a evnen til å sette grenser for andre i fohold til seg selv som individ, men også for seg selv i forhold til andre. Dette kan bare opptre hvis individet har utviklet egne grenser. Dette betyr ikke at den enkelte pasient, uten hjelp, kan nyttiggjøre seg de potensialene som denne selvregulerende kraften besitter, men den finnes der. Den er pasientens biolo-giske livskraft og derfor ubevisst i sin funksjon.

Hvis det sunne barnet blir frustrert, vil det reagere med sinne og aggressjon. Dette er et naturlig forsøk på å endre/fjerne hindringer, for å kunne gjennom-føre et forsett. Slik sett så blir sinne og aggressjon i utgangspunktet vekstska-pende krefter. De kan imidlertid bare fungere vekstfremmende dersom de får utfolde seg fritt og direkte mot den/det som hindrer livsutfoldelse, naturlig frihet og vekst. Den terapeutiske konsekvensen av dette er svært betydningsfull. De aggressive kreftene må aktiveres i hele sin fremtredelsesform følelsesmes-sig, kroppslig og tankemessig, og så rettes mot den/det/de som opprinnelig satte disse kreftene i gang, og som hindret den frie utfoldelse av disse kreftene. Ofte vil det være nære personer følelsene både er knyttet til og rettes mot. Det er viktig at pasienten da får anledning til - symbolsk gjennom billedbruk og kroppslig aktivitet - å gå til "angrep" på disse personene. Dette kan ytre seg som kloring, spytting, sparking, skriking og krampegråt i terapitimen. Min erfaring er at dette er helt nødvendig for å løse de vegetative forkrampningene som manglende mulighet til å ta disse kreftene ut i sin opprinnelige form skapte i systemet. Dette med at alle følelsene, og all erfaring hovedsaklig må knyttes til den reelle situasjonen de oppsto i, og løses direkte i den relasjonen, er et grunn-prinsipp i denne form for vegetoterapi. Det vegetative systemet «er følelser», og kan best nåes via følelsene.Gjennopplevelsen av fortrengte opplevelser i hele kroppens register er i hovedsak en forutsetning for å løse de forkrampningene i det vegetative systemet som disse smertefulle opplevelsene skapte. Når dette skjer, fører det til spontane bedringer av det vegetative systemets funksjon. Forkrampninger i muskulaturen slipper taket, spontan bedring av pust opptrer, endring av farge i huden inntrer, bedret syn oppstår, og som noen sier, de får lettere for å tenke klart.

Terapeuten sitter alltid vendt mot pasienten slik at pasienten kan oppnå blikk-kontakt med terapeuten hvis dette blir nødvendig for pasienten. I enkelte situa-sjoner f.eks. under et angstanfall, er det nødvendig at terapeuten tar blikk-kon-takt og at dette blikket fra terapeuten gir to beskjeder - jeg har ikke angst for din angst, og jeg er tilstede med deg i din angst. Det er viktig å presisere at denne holdningen fra terapeuten bare kan komme i stand hvis terapeuten selv er rela-tivt fri for angst, i alle fall i stand til å skille sin egen angst fra andres, og ha meget god kontroll over sin egen. Det er vel lite sannsynlig at dette vil være til-felle hos terapeuten, hvis ikke han selv, både har kjent hvordan det er å gå i vegetoterapi, og selv har vært nødt til å møte og å gå inn i sine egne redsler.

Ut fra synet på kroppens selvregulerende kapasitet må terapeuten utvise særlig varsomhet i forhold til pasientens følelsmessige og kroppslige grenser. Vegeto-terapi setter kanskje spesielt sterke krav til terapeutens evne til å la pasienten selv finne tilbake til sin egen vekstskapende selvreguleringsevne i sitt eget tempo. Dette innebærer også en konsekvent holdning til at pasienten, gitt at han får utvikle seg fritt i den terapeutiske relasjonen, "ikke tar på seg mer enn han klarer å bære."

Vi vet at mennesket fra fødselen har forståelse for andre menneskers intensjo-ner, det søker samarbeid og nærhet, det har oppdagelseslyst og er fyllt av vite-begjær og forskertrang. Dette gjennomsyrer hele barnets virksomhet og er i sin "råe" form selve kjennetegnet på det lekende, levende, skapende, utforskende og samhandlende mennesket. Det er denne grunnleggende siden ved oss alle - som er en forutsetning for et godt liv - som de fleste som kommer i terapi er på leting etter, og ønsker å reetablere.

 

 

 

Kjell Standal

Spesialist i klinisk psykologi

Kjell Standal AS

Nattlandsveien 65

5093 Landås

Tlf.: +47 55 27 98 08  Mob: 95 18 06 16

e-mail: kjestand@online.no

 Kul